Jeg har den siste tiden blitt oppmerksom på at ikke alle har samme tankesett. Nei, jeg tenker ikke på “respekter andres ulike personligheter bla bla bla” og sånt tull. Her sikter jeg til det faktum at enkelte personer tenker med en fysisk stemme i hodet, mens andre personer er normale. Hvis slike utsagn fornærmer deg, eller du er mer forvirret enn en dement person på et trap-party, vil jeg bare anbefale deg å lese videre.

In your head Hele mitt liv har jeg vært under antagelsen om at de fleste

kropper fungerer noenlunde likt. Selvfølgelig finnes de som klarer å slikke albuen eller spise makrell i tomat uten å brekke seg, men generelt skal jo mennesker være mer eller mindre like. Så er det hjernene våre. Nøyaktig hvordan de fungerer er uvisst, selv for nerdene som har studert hjernekirurgi i Polen. Det viser seg dog, rent anekdotisk, at folk tenker ulikt også. Du hørte riktig. Det er tydeligvis flere måter å oppfatte en tanke på. Noen tenker med en stemme rungende i hodet, andre har litt mer intrikate måter å bruke hjernen på.

I bøker, filmer eller annen media vil en karakters tanker ofte representeres grammatisk. Det vil si at vedkommende “snakker” med hjernen sin, i likhet med en åtteårig Hannibal Lecter som leker med maten. Dette trodde jeg inntil nylig kun var en representasjon som skulle tillate seerne å forstå hva karakteren tenkte på, ikke at vedkommende faktisk snakket til seg selv i sitt eget hode. Nå viser det seg at folk faktisk tenker slik. Disse personene prater med sine tanker og gjør valg basert på konklusjonene hodet kommer til. I tillegg er det ikke uvanlig at de har monologer i tankene sine mens de gestikulerer med armene som et trappetroll med Parkinson’s. Yikes.

Abstrakte tanker Så hvordan tenker jeg? Tankene mine er langt mer abstrakte

Hvis jeg er sulten og vil lage meg en digg toast (shoutout til toastdag!), tenker jeg ikke “ja jøss, nå skal jeg jaggu stikke på kjøkkenet og varme meg en brødskive med ost på toppen”. Hjernen min gir meg i stedet generelle konsepter og setter dem sammen slik at jeg forstår hva jeg tenker gjøre. Jeg tenker “sulten, kjøkken, lage mat”, ikke som ord, men som abstrakte systemer når hjernen min prøver å formidle en tanke. Noen vil mene at dette er sinnsykt. Hvordan vet man hva man tenker hvis man ikke klarer å formulere og konkretisere det? Vanskelig å si. Jeg vil jo personlig tro at man effektiviserer tankene sine om man ikke trenger “høre” dem, men så er det jo veldig koselig å ha en liten stemme som prater med deg hver gang du skal gjøre en øving også!

Som den overdrevent kompromissfylte slasken jeg er, må jeg selvsagt avslutte dette med å si at begge måter å tenke på er helt ok! Enten du har en kjekk tømmerhuggerstemme i hodet eller tenker som Sherlock Holmes Lite, så burde du klare deg gjennom livet uten problemer. Etter en uoffisielt offisiell poll i Onlines egen Slack, ble det konkludert at 21 av 25 onlinere som svarte på pollen tenker med stemmer i hodet. Får du, akkurat som meg, helt noia av dette? Kjør debatt!