De fleste av oss onlinere har et eller annet forhold til vårt kjære kontor på Realfagbygget. Enten man stikker innom for å ta seg en kopp kaffe, lage seg litt toast eller skrike til TV’en med energien til en million stjerner, så finnes det alltid noe gøy å gjøre på vårt kjære oppholdsrom. Én ting som alltid har vært kontorets viktigste interiør, er oss - onlinerne. Dette kan jo selvsagt diskuteres etter at Trikom kjøpte inn toastjern til folket, men det er likevel vi som står for alle de gode samtalene som dukker opp rundt bordet i lunsjpausene. Hvordan vi kan begynne en samtale om Per Sandberg og ende opp med å prate om foreldreløse barn som fortjener det, er dog et mysterium.

Sladder og samtaler

Det finnes ingen grenser for hva som kan bli sagt på kontoret. Så lenge man finner seg to-tre andre med alt for lite å gjøre, kan man få i gang en diskusjon om nesten hva som helst. Noen ganger er temaene som dukker opp dønn seriøse, andre ganger utveksler man vitser som er tørrere enn nesa til en kokainavhengig uteligger. Det er når man er sliten etter en lang dag på skolen og lei av å bli behandlet som et annenrangs menneske av foreleseren for diskmat at det beste materialet kommer frem. Da blir kontoret en slags podcast med utskiftbare medlemmer som ellers ville havnet på en liste i PST sine systemer om det noen gang ble publisert.

Ofte kan samtalene være litt drøye. For et par uker siden, diskuterte jeg og et par andre hvor heldige dødssyke barn egentlig er. Det har seg jo slik at barna, med sitt usle cancer child privilege, stadig vekk får muligheten til å møte Captain America gjennom ulike programmer som Make-A-Wish Foundation og lignende. Alle andre får bare en gave av tanten sin i form av en kaktus som sikkert kommer til å leve lengre enn deg. Hvor er rettferdigheten i dette? Det var ikke før noen av oss hadde foreslått konseptet om “Fist-A-Fish Foundation” at vi begynte å lure på om det var oss eller verden det var noe galt med.

Kontoret lever

Enten man diskuterer økonomisk sanksjonspolitikk eller argumenterer for at superhastighet på kun venstrebeinet er den verste superkraften å ha, så er det debatt og diskusjon (og powerking) som virkelig holder livet oppe på kontoret. Ofte resulterer samtalene i gode sitater (shout out til vsop.online.ntnu.no!) og herlige livsråd, som å ikke ha på seg hvitt undertøy etter at man har spist taco. Om man ikke lærer noe nytt mens folk sitter i sofaen og krangler om noe helt usaklig, så kan det godt hende at man egentlig har forvillet seg inn på Abakus’ kontor ved uhell. Skjebne verre enn døden.

Jeg kan altså anbefale å koke deg noe frossenpizza i mikroen, slappe av på kontoret og prate med sidemannen om hva enn som faller dere inn. Kanskje du lærer noe nytt, kanskje du får en venn for livet. Kanskje det er Maybelline. Uansett er det onlinernes tanker, personligheter og meninger som gir kontoret sjel. At kontoret noen ganger ser ut som det har tatt en tur gjennom Wall-Es fordøyelsessystem, betyr ikke noe. Kontoret er kontoret, uansett hvem som for tiden opptar det, så bli kjent med alle! Det er nettopp slik vi gjør Online til et bedre sted.