Det er ikke alltid en stakkars nettredaktør som meg har tid eller blekk til å mane frem bokrull på bokrull av litterært innhold. Når gribbene sikler etter tørre vitser og framtvungne ordspill, er det lett å føle presset. Kan de ikke bare lese om kaffekoker’n en gang til? Derfor har jeg bestemt meg for å lage en definitiv oppskrift på hvordan man lager en nettartikkel - Peter style!

Ironisk undertittel

Hvordan lager man en artikkel? Hva er en artikkel? Burde man legge til enda et spørsmål fordi “alle gode ting er tre” når man skriver? Dette stiller vi oss selv når vi skriver denne artikkelen, og vi understreker det ved å legge til en leddsetning på slutten. Kanskje noe med utropstegn også! Vi har ikke kommet lengre enn til en slags innledning, så om leseren enda ikke skjønner bæret av poenget med artikkelen, går det helt fint. Å vite hvordan man avslutter en artikkel er for tapere uansett. Det er ikke noe i veien med om vi kommer med noen urelaterte setninger bare for å fylle paragrafen med litt innhold. Har vi hatt for mye påfølgende tekst uten å prøve å få leseren til å le, slik som nå, legger vi til en obskur referanse til en dårlig film fra nittitallet og håper at leseren ikke bare himler med øynene. Forfatteren er jo tross alt dummere enn The Lawnmower Man fra filmen The Lawnmower Man. Himlet leseren med øynene? Ja. Mission failed.

Vi nærmer oss et midtpunkt i artikkelen. Snart må vi komme på et faktisk poeng eller tema som matcher undertittelen som vi av en eller annen grunn lagde før denne setningen ble skrevet. Det har seg dessverre slik at undertittelen bare er “Ironisk undertittel” og bærer null relasjon til det artikkelen faktisk handler om. For å distrahere leseren, legger vi til en simile (/ˈsɪməli/) som er mindre passende enn Michael Jackson i en barnebursdag. Forhåpentlig var dette middels støtende, men ikke støtende nok til at det påvirker undertegnedes fremtidige karrieremuligheter. Leseren har begynt å skjønne at denne artikkelen er uplanlagt og ikke går noen vei, men vi finner på en måte å få dratt det ut til 660 ord. Og det er akkurat som bestefar pleide å si: “Hvis du legger til noen falske sitater i slutten av en paragraf, så virker det skikkelig inspirerende”. Og det gjør det.

Midlertidig undertittel jeg glemte å fjerne

Hvis leseren fremdeles har vår oppmerksomhet, kan vi strengt tatt få skrevet hva som helst videre. Det er tydelig at leseren med sitt høye intellekt setter pris på vår dårlige humor, og det må vi gjøre litt sarkastisk stas på. Så vi fortsetter med våre referanser som vi håper at folk forstår og fyller teksten med masse unødvendige ord. Og en liten, kort setning. Kanskje undertegnede egentlig lager litt for formulaiske artikler? Vi burde kanskje ikke tenke for høyt mens vi skriver dette. Jaja, vi får vurdere å fjerne de siste par setningene om nødvendig. Det er omtrent her vi oppdager at, shit, artikkelen har egentlig blitt alt for lang igjen! Ok, hvis vi fyller på med to setninger til, kan vi gå videre til avslutningen med god samvittighet. Så lenge den siste setningen er forholdsvis bra, da.

En artikkel avsluttes alltid med noe inspirerende. Noe som får leseren til å gråte, se verden i et nytt perspektiv, endre sine rutiner og elske sin neste. Vi legger bare til enda en filmreferanse. Deretter dundrer vi videre som Keanu Reeves i filmen Speed fra 1994 mens vi prøver å finne på en måte å ro artikkelen i havn. Kanskje en personlig appell er på sin plass? Eller en generell oppsummering av hele artikkelen? Eller skal vi bare stille masse spørsmål igjen og håpe at leseren glemte at vi gjorde samme greia i første paragraf? Hvis vi avslutter med noe diplomatisk som “ingen vet” eller “verden er ikke svart-hvitt”, så kanskje det kan hende folk faktisk liker artikkelen. Men det… får vi nok aldri svar på.