Mellombar. Norges svar på Snickers og popkornfrø mellom tennene. Det er faktisk ikke mer enn et snaut år siden jeg virkelig oppdaget disse godbitene laget av sjokolade, knekkebrød, og furukvae, og livet mitt har ikke vært det samme siden. Et lite lass med Mellombar fikk meg gjennom fjorårets vårsemester da jeg satt på mastersal og latet som om laptopen min fungerte og hjernen min gjorde noe produktivt. Derfor mener jeg at det heller ikke er noen grunn til at ikke du kan bli like sykelig avhengig av lunsjsubstitutter som meg, NTNUs eneste rollemodell.

Mellombarstiden

La meg illustrere for deg hvordan livet mitt var før jeg slukte i meg Mellombar uten hensyn til sjalu støvsugere i nærområdet. Jeg var nemlig sulten hele tiden. Ingenting slukket min uante tørst for sjokolade, chia, og quinoa. Hvem prøver jeg å lure, jeg visste ikke hva quinoa var engang! Det høres jo ut som et eller annet bedårende australsk dyr som ville knivstukket deg i ryggen ved første mulighet. Jeg gjetter på at krabaten også hadde smakt særdeles godt på grillen. Uansett. Fraværet av Mellombar på campus hadde en reell påvirkning på livet mitt. Jeg ble gretten og ukonsentrert, gjorde flere programmeringsfeil, barn på gaten lo av meg, laptopen krasjet oftere, og jeg ble daglig offer for waterboarding. Det hjalp jo litt å ta med egen lunsj på skolen, men dette krevde tid og ressurser som vanligvis var avsatt til å bli kastet bort på andre uviktige ting. Som EiT. Wow, disset jeg akkurat EiT? Så originalt 🙄

Så kom dagen da alt endret seg, og som vanlig skjedde brorparten av den på Rema 1000. Som med alle andre dager, saumfarte jeg butikken i all hast for å desperat finne noe å kaste bort pengene mine på, og da så jeg det. En gigantisk klynge med bokser, stablet oppå hverandre som en haug med falske liksom-gaver under juletreet på et fosterhjem. Bak boksene hang det et skilt som annonserte for hele verden at, ja, hver av disse boksene kostet faktisk ikke mer enn snaue ti kroner hver. Mellombar, het det, den magiske matretten kun Norges øverste klasse tar seg råd til. Selvsagt måtte jeg prøve dette! Jeg kjøpte seks bokser og spurtet til Gløshaugen som en seksåring i et gorillabur. Denne campusdagen skulle ikke bli som andre campusdager, no sir! Jeg satte meg begeistret på mastersalen min og tok en så stor bit av lunsjen at fingrene mine måtte sys på igjen. Min sjel var blitt frelst, og Mellombar var Jesu brød.

Uendelige muligheter

Ikke bare smaker Mellombar bedre enn ren oksygen, men det finnes så mange varianter av produktet også! De har rett og slett bare valgt å legge alt de kan finne i en lunsjpakke på ministørrelse og sendt det ut til butikkene. Det er som om visjonen til produsentene ikke sier mer enn “lim ingredienser til en sjokoladeplate”, og det fungerer så vanvittig bra. Næring finnes det sikkert også i de pakkene, i dunno. Sosialt sett er Mellombar genialt, da man ikke trenger gjøre annet enn å kaste litt sjokolade på folk for å skaffe seg homies. Det koster deg tross alt nesten ingenting. Verden er et vakkert sted når man deler sine goder på mastersal og hjelper en student i nød. Nå er jeg kanskje litt belærende, men samme det. Jeg sier ikke at jeg er Mellombar-Jesus, men kollekten går rundt, for å si det sånn.

Fråtsing er oppfordret, men det skal samtidig sies at man må være litt obs på farene ved konsumpsjonen sin. Mellombar er nemlig ikke for sarte sjeler. Man må venne seg til å leve med nøtter der jekslene pleide å holde til, og boksene av papp gir forhøyet risiko for alvorlige papirkutt. Dessuten må du forsvare lageret ditt som om aggressive termitter hadde utviklet napalmbomber og erklært krig. Å låne en annens Mellombar er lov, men man må også passe på å ikke stjele uten tillatelse. Personer som forsyner seg av andres mat fortjener rustfritt stål rett gjennom hippocampus. Ellers er det bare å nyte Mellombar når man kan! Det skal i alle fall jeg.

Tro det eller ei, denne artikkelen er faktisk ikke sponset av Mellombar heller.